Vi er i kirken...

Dei kristne av dokke som les ditte her, kjem sikkert til å måtte forklare om kristendom og homofili til ateista. Derfor e de greit å vite ka som står i Bibelen om det. Ej veit at nokken (dei som e for en åpen og inkluderande kirke)  ikkje kjem til å like dinne historia, og at ej kanskje blir mislikt i etterkant på grunn av ditte, men den risken e ej villig til å ta....
-------------------------------------

De sitter der.
To menn. De skal gifte seg med hverandre.
Presten, som selv er homoseksuell, står der, tilfreds, for å velsigne det de skal inngå. Andre prester er også til stede. Det er en spesiell dag.
Media er også der for å beskrive det hele. Det er første homoekteskap i kirken.
Det er noen titalls mennesker som har møtt opp.

Presten taler om en gledens dag, og plutselig hører man en viktig setning…”Innfor GUD, spør jeg deg….”.
Det er liksom meningen med å gifte seg i kirken.
Det er derfor man har arbeidet så hardt med det. Man er i kirken. Innfor GUD. Da teller løftet mer. Da regnes det mer riktig. Homoseksualitet får sin legitimitet om kirken og Gud kan velsigne det.
Det tok sin tid å nærmest få presset inn giftemål mellom homoseksuelle i kirken. Men nå er stunden her.

Presten gjentar.
”Innfor GUD, spør jeg deg….”

Plutselig reiser en mann seg opp og går med bestemte skritt frem og åpner en bok. Presten skvetter til. Ingen har lagt merke til denne mannen.
Mannen leser:
"27 Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.
Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett."
(1.Mos 1:27) (1.Mos 2:24)

Presten og de to mennene stirre litt ubekvemme og irriterte på mannen. De venter på at han skal gjøre seg ferdig.

Mannen fortsetter:
"Herren talte til Moses og sa: 2 Si til israelittene: Jeg er Herren deres Gud. 5 Dere skal holde mine forskrifter og lover. Det menneske som retter seg etter dem, skal leve ved dem. Jeg er Herren.
.22 Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne.
DET ER EN STYGGEDOM."

Det oppstår en høyrøstet mumling i kirken, men han leser videre:
"24 Gjør dere ikke urene med noe slikt! For med alt dette har de gjort seg urene, de folkeslag som jeg vil drive ut for dere.
25 Landet er blitt urent, og jeg vil straffe det for synden, så det spyr ut dem som bor der. 26 Men dere, enten dere er født i landet eller er innflyttere der, skal holde mine forskrifter og lover og ikke gjøre noen av disse avskyelige gjerninger."
(1. Mos 18:1-26)

Da får presten nok. Han stanser mannen bestemt med en pekefingerbevegelse over munnen og ber han være stille.. Han ser på de to mennene igjen, løfter blikket mot himmelen og gjentar: ”Innfor Gud spør jeg deg”
En av de to homoseksuelle mennene snur seg og hvisker forklarende til mannen som fortsatt står der fremme: ”Du forstår, vi vil ha Guds velsignelse over dette.”

Pressefolkene som bivåner det første homoseksuelle ekteskapet i Norge har oppfattet situasjonen og det lyser i blitzer.
Kanskje har de fått tak i en konservativ kristen de kan henge ut her?

Mannen ser på dem, vennlig men alvorlig. Så ser han i boken og fortsetter høyt:
"4 Men før de hadde lagt seg, kom byens folk, mennene i Sodoma, unge og gamle, hver eneste mann, og omringet huset. 5 De ropte på Lot og sa til ham: «Hvor er de mennene som kom til deg i natt? La dem komme ut til oss, så vi kan få vår vilje med dem!»
20 Så sa Herren: «Sannelig, det lyder høye klagerop over Sodoma og Gomorra; deres synder er overmåte store. 21 Nå vil jeg gå ned og se om de har båret seg så ille at som det høres etter den klagen over dem som er nådd opp til meg; og har de ikke det, vil jeg vite det.»
(1 Mos 18,19)

Presten sukker nå oppgitt. Han ser først etter noen som kan gripe inn, men avbryter så mannen irritert og sier: "Jaja, men det var gamle testamentet! Nå får du være stille. Husk hva Jesus og de første kristne sa om dette…."

Mannen fortsetter fra boken:
"Jesus sa:
29 Men den dagen da Lot gikk ut av Sodoma, regnet det ild og svovel fra himmelen og gjorde ende på dem alle. 30 Slik skal det også gå den dagen Menneskesønnen åpenbarer seg."
(Lukas)

Det blir helt stille i kirken og mannen fortsetter med rolig men tydelig stemme:
”Hedningenes apostel, en av kirkens grunnleggere, Paulus, sa:
”De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte istedenfor Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen. 26 Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige. 27 På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse.”
(Rom 1:17)
Paulus forsterket dette senere for å bli forståt klart og tydeligt:
”9 Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? La dere ikke føre vill! Verken de som driver hor, de som dyrker avguder, eller de som bryter ekteskapet, verken menn som ligger med menn, eller som lar seg ligge med, 10 verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike.”
(1.Kor 6:9)
Presten avbryter igjen – denne gangen liksom litt unnskyldende og påtatt vennlig for å vinne mannen: ” Jo, men hør her. Det var nok forskjellig syn blant kristne da som nå. Det er ikke bare Paulus og Jesus. De andre disiplene, for eks Peter og Juda sa….”

Mannen fortsetter:
Peter sa:
” 6 Byene Sodoma og Gomorra la han i aske og dømte dem til ødeleggelse; han gjorde dem til et avskrekkende eksempel for dem som senere ville leve et ugudelig liv. 7 Men han reddet den rettferdige Lot, som led under de holdningsløse menneskenes utsvevende liv. 8 Ja, denne rettferdige mannen som bodde midt iblant dem, ble dag etter dag pint langt inn i sin rettferdige sjel når han så og hørte alt det onde de gjorde.
(2. Pet 2:6)

Juda sa:
7 På samme måte var det med Sodoma og Gomorra og nabobyene deres, hvor de levde i hor slik som disse englene, og i unaturlige lyster. De ble straffet med evig ild og er blitt et advarende eksempel.
8 Likevel gjør disse menneskene det samme. Drevet av sine syner gjør de kroppen uren.”
(Juda 1:7)

Da blir prestens usikker og stotrer noe utydelig. Pressefolkene ser fornærmede ut. Og nå har også de to mennene fått nok.
"Ut herfra. Vekk! Hvem er DU til å dømme? Du hører ikke til her. Du forstår ikke dette. En av mennene på en av de fremste kirkebenkene sier truende: Du har ingenting med dette å gjøre. Pass deg bare. Ut! Gud skal velsigne disse!"

Mannen fortsetter å lese:
"9 Men de ropte: «Vekk med deg! Her kommer denne fremmedkaren og vil bo hos oss,» sa de, «og så vil han opptre som dommer! Nå vil vi bære oss verre at med deg enn med dem.»"
(1 Mos 19)

Så lukker han bedrøvet igjen boken, går mot utgangen og lemner kirken. Døren går igjen.

Inne i kirken hører man presten på ny. Men nå er hans stemme skjelvende og usikker: ”Innfor…" han stopper opp, og fortsetter motvillig..."...Gud….. spør jeg deg…”

Så stopper han helt opp, mister boken han leser fra med et smell til golvet, og stirrer mot noe som ligger ved dørstokken ved dørenmannen nettopp gikk ut.
Han hører svakt ropene fra mennene i bakgrunnen; "Kom igjen, vi vil ha GUDS velsignelse!", men ignorerer de.
Han springer han bort til døren. Der bøyer han seg ned og plukker han opp det han har sett. Presten blir blek og svelger tungt.
Det han ser er en bit av en tornekrone stenket av blod.

Han ser mot døren og roper "VENT!"
Men det er for sent.
Jesus har forlatt kirken.